Min bestselger fra Afrika
Tittel: Bruke ordene Afrika, Mørke, Sol, Tromme, Masai, noe med Mitt Afrika
Omslagsbilde: En fattig afrikaner, oppsvulmede mager, barnesoldater, slum, eller kanskje jeg og Den Gamle Vise som sitter og snakker i en nydelig solnedgang
Innledning: Om mine forventninger, jeg skulle bidra, hjelpe Afrika til noe bedre. Men jeg ble disillusjonert. Jeg møtte korrupsjon og ondskap. Jeg møtte et håpløst land (viktig å ikke skille for mye mellom de ulike landene og ikke bruke kontinent). Men så, i det mørke og håpløse, kom Den Gamle Vise, down to earth-afrikaneren som ser meg som en venn og ikke som en vestens mann.
Hoveddel: Jeg beskriver et eksotisk Afrika. Jeg skriver om mitt møte med afrikanske rytmer, om hvite smil i svarte ansikter. Jeg skriver om enkle, men lykkelige liv. Jeg skriver om nabodama som lager maten i hagen. Hun har et klede rundt livet, men puppene er herlige og frie.
Gradvis beveger jeg meg inn i det mørke, det håpløse. Jeg blir kjent med ei ung dame som jobber som prostituert. Hun puler hvite ekle bistandsarbeidere for å få nok mat til sine fire barn, hvorav tre av dem har hiv, bare det eldste barnet vet hvem pappaen er.
Jeg er i ferd med å gi opp hele det afrikanske landet. Det er skittent her, det er varmt, jeg frykter at jeg har fått malaria, kakerlakker plager meg på doen min, hushjelpen min strøk ikke undertøyet mitt sist uke og vakten ved porten står aldri klar til å åpne porten når jeg kommer kjørende. Utrolig irriterende. Det er midt i alt det håpløse at jeg blir kjent med Den Gamle Vise. Han er muslim, men snill likevel. Han inviterer meg hjem til familien sin der jeg får bli med på et festmåltid. Om kvelden får jeg diare. Utrolig irriterende. Hygienen suger i dette landet.
Jeg gir Den Gamle Vise en generøs sjanse likevel. Viser seg at han er en godt utdannet afrikaner. Har fullført hele grunnskolen og tatt noen kurs i tillegg. Den Gamle Vise spør meg om Norge. Jeg forteller om et eventyr, om demokrati, om gratis sykehus og skoler, om fine hus og om stuer som er koselig og har møbler i stedet for matter på gulvet. Den Gamle Vise er ikke veldig imponert. Den Gamle Vise har hørt at nordmenn publiserer karikaturer av Mohammed. Han liker det ikke. Jeg liker det heller ikke når jeg tenker meg om. Jeg innser at Den Gamle Vise har lært meg noe.
Etter 12 måneder i Afrika reiser jeg hjem, kjempefornøyd med å ha lært noe. Det hadde jeg aldri trodd. Jeg forteller alle jeg møter om Den Gamle Vise. Jeg er stolt av å ha en slik venn. Jeg sier at jeg elsker Afrika. Jeg sier at jeg lengter tilbake. Til Mitt Afrika.
Etterord: Ett år senere sitter jeg på en bokhandel i Oslo. Jeg signerer bøker. Alle digger at jeg har blitt venn med Den Gamle Vise. Plutselig ringer Den Gamle Vise til meg. Han er plaget med sykdom og lurer på om jeg kan hjelpe han med penger til medisiner. Plutselig rakner hele illusjonen om en ordentlig venn. Til og med Den Gamle Vise var ute etter noe fordi jeg er hvit og rik. Typisk afrikanere. Alltid ute etter å tyne hvite for penger.
Jeg blir invitert på Grosvold for å diskutere boken min. Jeg røper at jeg ikke liker min egen bok lenger. Grosvold blir overrasket. For første gang i historien går Grosvold i dybden. Grosvold blir deretter et kjempepopulært program. Jeg går hjem og drikker øl. Pokker ta utakknemlige Afrika.
Denne artikkelen er inspirert av Binyavanga Wainaina
Omslagsbilde: En fattig afrikaner, oppsvulmede mager, barnesoldater, slum, eller kanskje jeg og Den Gamle Vise som sitter og snakker i en nydelig solnedgang
Innledning: Om mine forventninger, jeg skulle bidra, hjelpe Afrika til noe bedre. Men jeg ble disillusjonert. Jeg møtte korrupsjon og ondskap. Jeg møtte et håpløst land (viktig å ikke skille for mye mellom de ulike landene og ikke bruke kontinent). Men så, i det mørke og håpløse, kom Den Gamle Vise, down to earth-afrikaneren som ser meg som en venn og ikke som en vestens mann.
Hoveddel: Jeg beskriver et eksotisk Afrika. Jeg skriver om mitt møte med afrikanske rytmer, om hvite smil i svarte ansikter. Jeg skriver om enkle, men lykkelige liv. Jeg skriver om nabodama som lager maten i hagen. Hun har et klede rundt livet, men puppene er herlige og frie.
Gradvis beveger jeg meg inn i det mørke, det håpløse. Jeg blir kjent med ei ung dame som jobber som prostituert. Hun puler hvite ekle bistandsarbeidere for å få nok mat til sine fire barn, hvorav tre av dem har hiv, bare det eldste barnet vet hvem pappaen er.
Jeg er i ferd med å gi opp hele det afrikanske landet. Det er skittent her, det er varmt, jeg frykter at jeg har fått malaria, kakerlakker plager meg på doen min, hushjelpen min strøk ikke undertøyet mitt sist uke og vakten ved porten står aldri klar til å åpne porten når jeg kommer kjørende. Utrolig irriterende. Det er midt i alt det håpløse at jeg blir kjent med Den Gamle Vise. Han er muslim, men snill likevel. Han inviterer meg hjem til familien sin der jeg får bli med på et festmåltid. Om kvelden får jeg diare. Utrolig irriterende. Hygienen suger i dette landet.
Jeg gir Den Gamle Vise en generøs sjanse likevel. Viser seg at han er en godt utdannet afrikaner. Har fullført hele grunnskolen og tatt noen kurs i tillegg. Den Gamle Vise spør meg om Norge. Jeg forteller om et eventyr, om demokrati, om gratis sykehus og skoler, om fine hus og om stuer som er koselig og har møbler i stedet for matter på gulvet. Den Gamle Vise er ikke veldig imponert. Den Gamle Vise har hørt at nordmenn publiserer karikaturer av Mohammed. Han liker det ikke. Jeg liker det heller ikke når jeg tenker meg om. Jeg innser at Den Gamle Vise har lært meg noe.
Etter 12 måneder i Afrika reiser jeg hjem, kjempefornøyd med å ha lært noe. Det hadde jeg aldri trodd. Jeg forteller alle jeg møter om Den Gamle Vise. Jeg er stolt av å ha en slik venn. Jeg sier at jeg elsker Afrika. Jeg sier at jeg lengter tilbake. Til Mitt Afrika.
Etterord: Ett år senere sitter jeg på en bokhandel i Oslo. Jeg signerer bøker. Alle digger at jeg har blitt venn med Den Gamle Vise. Plutselig ringer Den Gamle Vise til meg. Han er plaget med sykdom og lurer på om jeg kan hjelpe han med penger til medisiner. Plutselig rakner hele illusjonen om en ordentlig venn. Til og med Den Gamle Vise var ute etter noe fordi jeg er hvit og rik. Typisk afrikanere. Alltid ute etter å tyne hvite for penger.
Jeg blir invitert på Grosvold for å diskutere boken min. Jeg røper at jeg ikke liker min egen bok lenger. Grosvold blir overrasket. For første gang i historien går Grosvold i dybden. Grosvold blir deretter et kjempepopulært program. Jeg går hjem og drikker øl. Pokker ta utakknemlige Afrika.
Denne artikkelen er inspirert av Binyavanga Wainaina
Alf
31.okt.2008 kl.11:26