Denne bloggen ble opprettet da jeg skulle skrive en sak om blogging i Vårt Land, januar 2005. For snart fem år siden var det faktisk ikke veldig utbredt med blogging, og jeg ville teste det ut selv. Treffstatistikken skøt til værs, og jeg ble bitt av basillen.
Mens jeg bodde i Tanzania ble bloggen en måte å fortelle hjem om hva som skjedde og hvordan jeg hadde det.
Tilbake i Norge begynte publiseringen og treffstatistikken å dale i takt. Gradvis overtok Facebook all fokus, og jeg begynte å slette gamle blogginnlegg fordi de ikke funket lenger. Snart satt jeg i stedet og samlet noen hundre Facebookvenner uten å helt vite hvorfor jeg gjorde det. Tekstprodusering falt ut fordi jeg anså Facebookformatet som noe annet. Blogginnleggene var et produkt som fungerte som her og nå-kommentarer om alt og ingenting; ingenting for historien. I dag er bloggen redusert til noen få bilder og tekster jeg tenkte like godt kunne ligge igjen som minner om en levende bloggtid heller enn å slette dem.
Hva kommer Facebook til å være når den bølgen dør ut? Kommer jeg til å slette venner og bilder? Kommer jeg til å redusere kontaktlisten fordi det var noe som fungerte her og nå - men ingenting for historien? Kan det være et gode? Facebook erstatter et lite matnyttig behov, og jeg legger heller energi inn i å møte venner og kontakter ansikt til ansikt hvis jeg kan velge. Det er en tid for alt. Jeg og Margunn tar for øvrig forholdet et steg videre til helgen. Mindre sms-er og chatting og besøk hist og pist. Etternavnene Sævre og Henriksen ryker. Mer hverdagsliv vil gjelde. Ekteskapets gode rammer skal drive. Oss i stedet for meg og hun. Herr og fru Krohn Sævre.
Neste bølge møtes med forventning.
